NÃ¥ har jeg for fÃ¥ minutter siden gÃ¥tt inn i mine 43 Ã¥r, hurra. For Ã¥ være nøyaktig sÃ¥ ble jeg født 23.55, sÃ¥ det er fortsatt noen timer til jeg sÃ¥ dagens lys,  jeg mÃ¥ si at jeg er glad jeg ikke er av dem som er “redd” for alderen min. Elsker hvert av mine Ã¥r. Har ikke noe behov for Ã¥ fortsatt være “29-Ã¥rs damen”. Det er jo faktiskt 19 Ã¥r siden jeg var det.
I gÃ¥r kveld, nÃ¥r jeg gikk  gjennom papirer pÃ¥ kontoret fant jeg frem SJ-esken. Der har  jeg mange fine kort og utrolig koselige kort fra den gang jeg ble 40. Der fant jeg ogsÃ¥ kort fra mamma, kjære mamma og guttenes mommo. Det var min siste feiring  sammen med henne, før hun brutalt og menigsløst ble frarøvet livet….( skal fortelle mer om mamma en annen gang) Dette er hva hun skrev til meg pÃ¥ min 40 Ã¥rs dag;
Kjære Sandra-Josephine!
I min rosehage, vokser det tre roser og du er en av dem.
Vill, snill og vakker, med torner som av og til kan stikke den som oppfører seg dårlig mot de du er glad eller dine  medmennesker.
Du er den rosen, som mest av alt, gleder dem som har bruk for en venn i nøden. Da gløder du og bretter ut kronbladene dine for å beskytte oss.
Sammen med de to andre rosene mine, danner du en stor rosehage -i mitt hjerte. Store og små roser.
Jeg vil alltid passe på å vanne dere, og la solen slippe til. Jeg vil være gartneren deres så lenge jeg finnes til.
Gratulerer med dagen, kjærlig hilsen og stor klem fra mamma
Når jeg leste kortet kom jeg til å tenke på mine siste ord til mamma, i hennes bisettelse. Det slo meg hvor like ordene våres egentlig er. Dette er mine ord til henne;
Kjære mamma, vi elsker deg og savner deg.
Din bortgang føles så ubeskrivelig smertefull, tom og meningsløs.
Sliter for å komme meg igjennom dagene.
Da du lukket dine øyne, ble lyset i mitt liv borte.
Da din stemme stilnet lærte jeg hva smerte er.
Da dine hender ble kalde, frøs mitt hjerte.
Men din kjærlighet og gode minner,
Vil gi meg lyset tilbake i mitt liv.
Din kjærlighet har også lært meg å takle smerte.
Og din kjærelighet vil igjen varme mitt hjerte.
NÃ¥ er snart vinteren over,
Og fuglene fyller igjen luften med sang.
Våren var din favoritt tid på året,
Da krokus, tulipaner og rose vegg
Igjen kom fram.
Til våren skal jeg plante en egen rosevegg,
Til ære for deg, i ditt minne.
Som vil vokse i varmen,
Fra min kjærlighet til deg.
Og når tiden er inne, kjære mamma,
Når våre hender igjen kan nå hverandre.
Vil du føre meg til din hage,
Hvor du har ventet på meg.
Vet du vil vi skal gå videre med våre liv
Ikke sørge over din bortgang.
Og det er ikke den ting jeg ikke vil gjøre for deg,
Vi skal fortsette å leve, men trenger tiden til hjelp.
Og savnet etter deg vil alltid være her.
Tusen takk for at du gav meg livet.
Tusen takk for at du gav meg en trygg barndom.
Tusen takk for at du gav meg en sorgløs barndom.
Tusen takk for at du gav meg en lykkelig barndom.
Tusen takk for at du har formet meg til nettopp den jeg er.
Tusen takk for ditt mot.
Tusen takk for din godhet.
Tusen takk for din kreativitet.
Tusen takk for din visdom.
Tusen takk for din styrke,
som har gitt meg styrke,
til å gi Christopher og Liam styrke.
Tusen takk…
Tusen takk for din ømhet.
Tusen takk for din omtenksomhet.
Tusen takk for din kjærlighet.
Tusen takk for din siste måned i livet.
Tusen takk…
Elsker deg mamma.
Vil avslutte med noen vakre ord fra Kjell Hoftun.
Var ikke du ville noe i verden mangle –
en skjønnet –
en vakker blomst.
Når du ringer på min dør
og jeg ser din elskelige skikkelse -
smile i mot meg
kjenner jeg en sitrende glede
gjennomstrømme min sjel.
Var ikke du –
var verden mer grå.
I alt som er vakkert synger du for meg
også når du er langt borte –
ser jeg deg –
fornemmer jeg deg i vindens hvisken –
hører jeg deg i vårens grønne sang.
Det løftet må du gi meg
at du aldri må gå helt i fra meg –
for min verden må stråle av lys
og dagene fylles av skjønn sang.
Og i minnene må du alltid være med meg.
Kjærlige kyss og varme klemmer fra Sandra-Josephinè, Liam-Sebastian & Christopher
Selv om savnet etter mamma er stort, sÃ¥ velger jeg Ã¥ ha en glad dag med mine kjære skatter. Den skal brukes i salongen med bl. annet dulling og kos etter frokost med Christopher og Jan. SÃ¥ kommer Liam innover etter skolen.  Netti har ogsÃ¥ en overraskelse til meg sa hun i sted,  vet jeg har fÃ¥tt en veskekrok av henne. Genialt, for meg som aldri setter fra meg vesken pÃ¥ gulvet. Mmmmm heldige meg. Vil bare avslutte dagens innlegg med en liten ting som jeg tenker mye pÃ¥. Jeg savner mamma sÃ¥ jeg tror hjertet skal briste og kroppen revne, alle ben knuses. Det gjør utrolig vondt… Men allikevel er jeg takknemlig. Jeg er sÃ¥ glad for at jeg føler pÃ¥ godt og vondt. Tenk om jeg skulle gÃ¥ glipp av alt det gode i livet mitt i mangel pÃ¥ følelser…
Gratulere til alle dere andre som ble født 31. August også. Ønsker dere en flott dag, med mye latter og morro. Og ikke minst mange nye gode minner.
Kyss & klem